Stafettpinnen
Tilbake
Jeg heter Hilde M D Lindsveen, er gammel nok, og bor på Preståsen i nannestad.
Når jeg vokste opp bodde vi i nærheten av en gård hvor de drev med travere, men de fikk vi
bare lov å beundre eller klappe litt på så ordentlig interessert i hest ble jeg nok ikke før
jeg var voksen.
Og den interessen begynte på Skogtun Ungdomssenter med noen ridetimer, og etter hvert
utviklet det seg til å ha hest på for noen dager pr.uke. Forhesten het Netti og var en stødig
fjording dame med egne meninger.
men det var ikke nok å ri på andres hester noen få dager hver uke, så da dro vi til
Skjåk og hentet Øgn frâ strandarhøfdi, en vakker og vennlig islandshest.
Hun bar rundt på både liten og stor, og gjorde det hun ble fortalt. Hun var også en
ypperlig læremester for barn som skulle rense høver eller sette på hodelag, da høvene
ble løftet nesten bare ved at man tenkte på det og når hodelaget kom så gapte hun av
seg selv.
Men…øgn var ikke innkjørt…og kjøreinteressen ble vekket av line og hennes interesse
for dette. Igjen var det netti som måtte trå til, og en bedre lærehest for det
grunnleggende innen kjøring skal man lete lenge etter. Så etter nøye vurdering ble øgn
satt bort på for og bor i dag isammen med en annen islending i bø i telemark.
Men, da var vi på utkikk etter ny hest…og denne gangen måtte det være en som både
kunne ris og kjøres. Etter en stund kom vi over kaldblodshesten nås perla, og line og jeg
dro til elverum og prøvde henne.
Noen dager etter ble hun levert på skogtun, og en ny lærerik epoke begynte for meg….

Vi var på mange turer sammen, både med og uten vogn. Men før vi kunne begynne med
kjøring måtte perla lære seg å stå rolig foran vogna til alle hadde fått satt seg på
plass. Da er det godt å ha en annen vogn som "vegg" foran, og etter noen gangers
repetisjon var det noe hun kunne. Perla var også støttekontakt når line skulle kjøre
inn frikk, og det var ikke mye som forstyrret henne når hun gikk foran og viste hvordan
man oppfører seg :
Perla var en hest med mye motor, mer motor enn jeg synes var moro så etter et år valgte
jeg å selge henne og heller se etter en annen hest. Perla flyttet og jakten på ny hest
begynte, men denne gangen skulle jeg ta meg god tid og hadde bestemte kriterier som
måtte oppfylles.
Så en dag reiste jeg til lier i drammen og hilste på rappmøy, eller molla som hun kalles
til daglig. Dette var en voksen fjording dame på 14 år, hun hadde tidligere konkurrert
innen både kjøring, ridning og litt sprang….og hun kunne fint klare seg på tur alene i
skogen uten tull og tøys. Så da var valget enkelt, 31.mai 2003 kom molla inn i mitt liv - og
det er det beste kjøpet jeg noen gang har gjort!


Under denne overskriften har vi satt i gang en stafett her på hjemmesida til Nannestad
Hestesportklubb. Vi er mange medlemmer så med denne stafetten kan vi bli litt bedre kjent med
hverandre. Vi håper at de eller den som mottar stafettpinnen vil skrive noen ord om seg selv og
hest(ene). Tar dere utfordringen?
Vi har utallige turer i romeriksåsen bak oss, og hun viste seg å være en meget stødig
turhest. Hun gikk overalt du ba henne, og vann var ikke noe problem….noe jeg fikk erfare
på vår første overnattingstur sammen! Vel fremme ved leiren skulle vi vanne hestene, og
hvem er det som vasser et godt stykke ut i vannet og gjør seg klar for å rulle….med meg på
ryggen?? Jeg klarte å få henne kjapt opp igjen og vi ble ikke så veldig våte, men så har jeg
også lært at når molla stopper ved vann, uansett størrelse, og begynner å plaske….da kan
man velge å gå videre eller å la damen ta seg et bad.
Sommeren 2006 var molla blitt en voksen dame på 18 år og etter nøye vurderinger ble det
bestemt at hun skulle tilbringe sommeren isammen med hingsten haukaren
Og resultaten av denne sommerflørten ble født 8. Juni 2007 og fikk navnet lindsveens iris
Siri elise og jeg fikk delta på hele fødselen, og det var en stoor opplevelse for oss begge….
Å være føll må være herlig…hele sommeren ble tilbrakt på beite isammen med mamma
molla, "tante" bella, "tante" my og "onkel" festus. Og de var gode å ha både for mor og
datter når de skulle tilbake til flokken etter en lang sommer…
Slike små frøkner har mye å lære….og da er det godt å ha en tålmodig og stødig mamma som
fører unge frøkner trygt gjennom dagene….
Unghester er ikke bare moro….de er fulle av hopp og sprett og egen vilje, men etter hvert
lærer de også noe av det vi mennesker ønsker å lære de….selvom menneskene risikerer å
få noen grå hår på vegen dit :
Nå i 2010 har molla rundet 21 år og holder seg godt! Hun trives fortsatt på tur i skogen
eller foran vogna…og koser seg også med bare å slappe av i luftegården oppe hos line og
geir bjørkevold i maura.
Iris har fortsatt mye å lære og nå i en alder av 3 år er det dette hun øver mest på…
Line og geir stiller stadig opp for meg og jentene mine…..og uten de hadde nok ikke iris lært
seg dette…
Dette var en meget forkortet versjon av mine år med molla og iris, men nå må stafettpinnen
videre og den går til Tine SEdahl.
Eldre bidrag: